Dokumentasjonens verdi

Hvis du går inn i en butikk og ber om å få bytte en vare du har kjøpt, blir du bedt om å vise kvitteringen for kjøpet. Det er så vanlig at vi ikke reagerer på det lenger. Ingen setter spørsmålstegn ved kvitteringens sannhet. Hva sier det egentlig om verdien av ditt ord, hvis det hadde vært deg?

I skolen, ja, i hele samfunnet egentlig, har dokumentasjon fått en slik funksjon – av å skulle være mer sann enn det uttalte ord. Vi aksepterer det i sykemeldingsordningen i jobbsammenheng, der leger skriver ut «kvitteringen» som bekrefte at du faktisk er for syk til å gå på jobb. Skolen går faktisk lenger, for eksempel i vgs, der legen skriver «kvitteringen» som bekrefter at både barnets og ditt foreldreord er sanne – barnet er for sykt til å gå på skolen. I mobbesaker, er det skolen selv som skriver «kvitteringen», både om mobbingen og de tiltakene som settes inn. Det har noen utfordringer.

Er ikke nettopp mobbing et tegn på at det er skolen – eller skolemiljøet, som er sykt? Hadde skolen vært et menneske, hadde vi ikke sagt at skolen trenger en lege, både for å undersøke, teste og finne frem til rett diagnose og medisin? Men vi sier ikke det i antimobbesystemet. Vi sier at skolen selv ikke bare kan være lege på egen virksomhet, men også lege for barna involvert i mobbingen.

Og da må jeg bare spørre: Hvor sannsynlig er det at du ville ha skrevet en e-post til sjefen din og fortalt hvilke mangler du har i jobben din, hvilke feil du har gjort og gjør og hvor lite peiling du egentlig har på hvordan du skal løse en eller annen oppgave? Hvor mange ganger kunne du ha gjort det uten at det hadde fått konsekvenser for jobben din? Hadde det ikke vært mer sannsynlig at du hadde kommet med bortforklaringer, forsikringer om at oppgaven vil bli gjort snarest eller at du rett og slett hadde lagt skylden over på noen andre? Er ikke det bare menneskelig?

Kan vi egentlig forvente det motsatte fra en skoleledelse i mobbesaker? Skoleledelsen har også en sjef – flere faktisk. Den egeninteressen av å legge ut om egne mangler og feil som kunnskapsdepartementet tok utgangspunkt i da skolemiljøloven skulle lages, den egeninteressen deles nok ikke helt av lokale politikere, som jo ønsker å fremstå i mest mulig positivt lys for innbyggerne, som en kommune som tar tak i mobbing. Likevel sees skolens «kvittering» – altså aktivitetsplanen, på som et bevis for hva som skjer i praksis i mobbesaker.

Verdien aktivitetsplanen er gitt, for sannheten om hva som faktisk skjer, kan utfordres på to måter:

1. Konsekvensene av å tilkjennegi egne mangler/feil, gjør sannheten mindre sannsynlig at kommer til uttrykk på papiret. Likevel er det som står på papiret, i aktivitetsplanen, det som danner grunnlaget for all senere vurderinger av andre instanser, for eksempel ved klager eller prøving for retten. Det gjør jo at det som står i den er viktig er sant.
2. Om aktivitetsplanens innhold er viktig, hvor er så stemmene til de øvrige voksne involvert i saksbehandlingen? Vi snakker om høyt kvalifiserte mennesker her, med solid kompetanse på ulike sider ved akkurat dette barnet, være seg fastlege, Bup, HABU, PPT, kontaktlærer og ikke minst deg, som forelder. Er alle diskvalifisert til ord uten verdi?

Er ikke dokumentasjonsordningen mer å kunne sammenligne med kvitteringen for kjøpet i butikken du ønsket å bytte varer i, nærmere bestemt den ansatte som tastet inn varen og beløpet før kvitteringen ble skrevet ut? Den ansatte kan ha gjort feil, noe som gjør at kvitteringen er feil. Ditt ord gis ikke verdi, og den ansatte vil motsi at det er gjort feil for alt det er verdt for å slippe unna egne konsekvenser. Og i møte med butikken, er du den svake part og prisgitt den butikkansattes handlinger. Kvitteringen motbeviser ditt ord. Det blir ikke noe bytte av vare i dag.